Innen pedagogikken finnes det tre hovedteorier om læring; behavorisme, kognitivisme, og
sosialkulturalisme. De fleste lærere i dag har et syn som ligger nærmest det
sosiokulturelle synet. I et sosiokulturelt læringssyn hevdes det at all læring
foregår i en sosial kontekst, og læring skjer i interaksjoner mellom mennesker
og redskaper i kulturelle og historiske kontekster. Dette læringssynet bygger i
stor grad på Vygotskys læringsteorier.
Jeg har valgt å skrive dette
innlegget rundt den kjente psykologen Lev Semjonovitsj Vygotsky (1896-1934). En
av grunnene er at Vygotskys læringsteori inneholder elementer fra de øvrige
teorier, samt at denne teorien har punkter som er aktuelle for min undervisningspraksis. Personlig tenker jeg at læring skapes gjennom samhandling
og det påvirker derfor den måten jeg planlegger og organiserer undervisningen.
Som en reaksjon på individorienterte,
behavioristiske læringsteorier på 1800-tallet, oppstod det i begynnelsen på 1900-tallet
nye læringsteorier med et annet fokus. Uavhengig av hverandre utviklet flere pedagoger,
filosofer og psykologer læringsteorier som plasserte individet som en del av samfunnet (Lillejord,
2015) .
En av disse var Vygotsky. «Vygotsky mente at læring og utvikling skjer i sosialsamhandling,
og samtaler og utveksling mellom lærer og elev står sentralt i læreprosessen» (Kitty Lyngnes, 2015, s. 70) . Det vil si at
mennesker skaper kunnskap og dette synet var i kontrast til tidligere teorier
der kunnskap ble sett på som indre kognitive prosesser eller at kunnskap er
basert på ytre sanseinntrykk (Lillejord, 2015) .
Et av det viktigste punktet i den
sosiale samhandlingen som Vygotsky vektlegger, er språket. Språket hjelper oss
til å uttrykke ideer, stille spørsmål, lære begreper og gjør oss i stand til å
uttrykke tanker. For at lærer og elev skal kunne oppnå læring, er språket en
avgjørende faktor for å tilegne seg kunnskap.
Vygotsky er kanskje mest kjent
for begrepet den proksimale eller nærmeste utvklingssonen.
Jeg mener at teoriene til
Vygotsky lett kan brukes i min egen undervisningspraksis. Det er noen deler av
teorien hans som er veldig viktige, men samtidig løser ikke disse alle
utfordringene som en lærer står overfor i klasserommet.
Vygotskys teori som handler om
samhandling kan i praksis rettes mot for eksempel prosjektarbeid. Her er det
viktig at læreren har tett oppfølging, slik at elevene ikke blir sittende å
lete etter løsninger. Læreren skal støtte opp om elevens forsøk, og ikke
fortelle hvordan man gjør det. Her kan jeg som lærer hjelpe elevene til å
forstå ved å stille spørsmål, dette kalles mediering. Videre kan prosjektarbeid
deles i grupper med ulike individuelle kompetansenivå, slik at de svakeste kan
lære av de med høyere kompetanse. Det er i slike tilfeller viktig at elevene er
motiverte til å hjelpe hverandre og klarer å samarbeide, hvis ikke kan det fort
bli lite eller ingen læring. Imidlertid opplever jeg at ikke alle elever ønsker
samarbeid. De vil holde informasjonen som de lærer for seg selv for å få best
mulig karakter, eller de liker best å jobbe individuelt og de sier da at de
lærer best.
Når det kommer til språket så
er dette veldig sentralt i forbindelse med forståelsen av hva som skal gjøres. For
eksempel er faguttrykk en viktig del av læringen i de fagene som jeg underviser
i. Faguttrykk kan med ett ord eller utrykk forklare hva en ting er og det er
derfor nødvendig å bruke tid på faguttrykk. Når eleven har lært faguttrykk så
sparer man tid på forklaringer og eleven kan være i stand til å klare mer på
egenhånd, f.eks når han/hun leser en tekst.
Det er i den proksimale
utviklingssonen at elevene videreutvikler seg og lærer iflg. Vygotsky. Det som
kan være vanskelig her er å finne det optimale utviklingspotensialet til
eleven. Her må man ikke legge lista for høyt, men heller ikke for lavt. Enten
vi legger vi lista for høyt eller for lavt kan eleven miste motet. Hvis eleven
får for vanskelige oppgaver og læreren ikke har anledning til stillasbygging (scaffolding),
vil eleven oppleve frustrasjon og miste motet. Dersom eleven bare gjør ting som
man kan fra før, vil man ikke få utvidet kunnskapsområdet sitt og stadig
repetisjon kan påvirke motivasjonen for læring. Det ideelle er å gi elevene
oppgaver som er litt vanskelige slik at eleven befinner seg innenfor den
proksimale sonen og dermed kan strekke seg litt, lære litt mer og oppleve nok
utfordringer.
Det kan imidlertid være
vanskelig for en lærer å vite hva som er passe utfordringer for en elev til
enhver tid. Elevene i dagens skole har rett på tilpasset opplæring og da skal
læreren ta utgangspunkt i elevens forutsetninger. Dette passer godt med
Vygotskys læringssyn, men i hverdagen er det ikke alltid tiden strekker til og
det kan ofte skje at elevene får for vanskelige eller for lette oppgaver. Det
er derfor viktig at læreren ofte har kartlegging av elevens kompetanse som
hjelp til videre planlegging av undervisningen.
Avslutningsvis må det poengteres
at i et yrkesfag er det viktig at eleven lærer å samarbeide da det er viktig
for fremtidig arbeid. Gjennom samarbeid kan de også lære mer og de lærer også
av hverandre. Læreren må tilpasse den proksimale utviklingssonen til den
enkelte elev og gir passe støtte slik at eleven i morgen, kan gjøre dette selv.
Dersom læreren ikke klarer å tilpasse undervisningen til elevene, med enten for
lette eller for vanskelige oppgaver, blir læringsutbytte lite for elevene. Det
er viktig med samhandling mellom lærer og elev, og mellom elever. For å kunne
ha god samhandling er det en forutsetning at læreren har fokus på et klart og
presist språk. Gjennom språket utvikles tanker, ideer og Vygotskys syn på
læring har fortsatt relevans i dagens klasserom.
Kilder
Kitty Lyngnes, M. R. (2015). Didaktisk arbeid. I M. R.
Kitty Lyngnes, Didaktisk arbeid (s. 70). Oslo: Gyldendal Akademisk.
Lillejord, S. (2015). Livet i skolen 1. I T. N. m.fl, Livet
i skolen 1 (ss. 177-206). Bergen:Fagbokforlaget.
