Vygotskys læringsteorier

Innen pedagogikken finnes det tre hovedteorier om læring; behavorisme, kognitivisme, og sosialkulturalisme. De fleste lærere i dag har et syn som ligger nærmest det sosiokulturelle synet. I et sosiokulturelt læringssyn hevdes det at all læring foregår i en sosial kontekst, og læring skjer i interaksjoner mellom mennesker og redskaper i kulturelle og historiske kontekster. Dette læringssynet bygger i stor grad på Vygotskys læringsteorier.

Jeg har valgt å skrive dette innlegget rundt den kjente psykologen Lev Semjonovitsj Vygotsky (1896-1934). En av grunnene er at Vygotskys læringsteori inneholder elementer fra de øvrige teorier, samt at denne teorien har punkter som er aktuelle for min undervisningspraksis. Personlig tenker jeg at læring skapes gjennom samhandling og det påvirker derfor den måten jeg planlegger og organiserer undervisningen.

Som en reaksjon på individorienterte, behavioristiske læringsteorier på 1800-tallet, oppstod det i begynnelsen på 1900-tallet nye læringsteorier med et annet fokus. Uavhengig av hverandre utviklet flere pedagoger, filosofer og psykologer læringsteorier som plasserte individet som en del av samfunnet (Lillejord, 2015). En av disse var Vygotsky. «Vygotsky mente at læring og utvikling skjer i sosialsamhandling, og samtaler og utveksling mellom lærer og elev står sentralt i læreprosessen» (Kitty Lyngnes, 2015, s. 70). Det vil si at mennesker skaper kunnskap og dette synet var i kontrast til tidligere teorier der kunnskap ble sett på som indre kognitive prosesser eller at kunnskap er basert på ytre sanseinntrykk (Lillejord, 2015).

Et av det viktigste punktet i den sosiale samhandlingen som Vygotsky vektlegger, er språket. Språket hjelper oss til å uttrykke ideer, stille spørsmål, lære begreper og gjør oss i stand til å uttrykke tanker. For at lærer og elev skal kunne oppnå læring, er språket en avgjørende faktor for å tilegne seg kunnskap.

Vygotsky er kanskje mest kjent for begrepet den proksimale eller nærmeste utvklingssonen.

Eleven har begrensning på hvilken læring han kan tilegne seg på egenhånd, og det er her vist med den mørkeste sirkelen. Denne sonen utvides etter hvert som eleven tilegner seg ny kunnskap fra neste sone. I den neste sonen finner vi den proksimale utviklingssonen. Her er det en forutsetning at eleven får veiledning av en person som har mer kunnskap enn eleven. Denne hjelp/veiledning kaller Vygotsky mediering. Som man ser, er det grenser for hva eleven kan klare alene og hva eleven kan klare med hjelp.

Jeg mener at teoriene til Vygotsky lett kan brukes i min egen undervisningspraksis. Det er noen deler av teorien hans som er veldig viktige, men samtidig løser ikke disse alle utfordringene som en lærer står overfor i klasserommet.

Vygotskys teori som handler om samhandling kan i praksis rettes mot for eksempel prosjektarbeid. Her er det viktig at læreren har tett oppfølging, slik at elevene ikke blir sittende å lete etter løsninger. Læreren skal støtte opp om elevens forsøk, og ikke fortelle hvordan man gjør det. Her kan jeg som lærer hjelpe elevene til å forstå ved å stille spørsmål, dette kalles mediering. Videre kan prosjektarbeid deles i grupper med ulike individuelle kompetansenivå, slik at de svakeste kan lære av de med høyere kompetanse. Det er i slike tilfeller viktig at elevene er motiverte til å hjelpe hverandre og klarer å samarbeide, hvis ikke kan det fort bli lite eller ingen læring. Imidlertid opplever jeg at ikke alle elever ønsker samarbeid. De vil holde informasjonen som de lærer for seg selv for å få best mulig karakter, eller de liker best å jobbe individuelt og de sier da at de lærer best.

Når det kommer til språket så er dette veldig sentralt i forbindelse med forståelsen av hva som skal gjøres. For eksempel er faguttrykk en viktig del av læringen i de fagene som jeg underviser i. Faguttrykk kan med ett ord eller utrykk forklare hva en ting er og det er derfor nødvendig å bruke tid på faguttrykk. Når eleven har lært faguttrykk så sparer man tid på forklaringer og eleven kan være i stand til å klare mer på egenhånd, f.eks når han/hun leser en tekst.

Det er i den proksimale utviklingssonen at elevene videreutvikler seg og lærer iflg. Vygotsky. Det som kan være vanskelig her er å finne det optimale utviklingspotensialet til eleven. Her må man ikke legge lista for høyt, men heller ikke for lavt. Enten vi legger vi lista for høyt eller for lavt kan eleven miste motet. Hvis eleven får for vanskelige oppgaver og læreren ikke har anledning til stillasbygging (scaffolding), vil eleven oppleve frustrasjon og miste motet. Dersom eleven bare gjør ting som man kan fra før, vil man ikke få utvidet kunnskapsområdet sitt og stadig repetisjon kan påvirke motivasjonen for læring. Det ideelle er å gi elevene oppgaver som er litt vanskelige slik at eleven befinner seg innenfor den proksimale sonen og dermed kan strekke seg litt, lære litt mer og oppleve nok utfordringer.

Det kan imidlertid være vanskelig for en lærer å vite hva som er passe utfordringer for en elev til enhver tid. Elevene i dagens skole har rett på tilpasset opplæring og da skal læreren ta utgangspunkt i elevens forutsetninger. Dette passer godt med Vygotskys læringssyn, men i hverdagen er det ikke alltid tiden strekker til og det kan ofte skje at elevene får for vanskelige eller for lette oppgaver. Det er derfor viktig at læreren ofte har kartlegging av elevens kompetanse som hjelp til videre planlegging av undervisningen.

Avslutningsvis må det poengteres at i et yrkesfag er det viktig at eleven lærer å samarbeide da det er viktig for fremtidig arbeid. Gjennom samarbeid kan de også lære mer og de lærer også av hverandre. Læreren må tilpasse den proksimale utviklingssonen til den enkelte elev og gir passe støtte slik at eleven i morgen, kan gjøre dette selv. Dersom læreren ikke klarer å tilpasse undervisningen til elevene, med enten for lette eller for vanskelige oppgaver, blir læringsutbytte lite for elevene. Det er viktig med samhandling mellom lærer og elev, og mellom elever. For å kunne ha god samhandling er det en forutsetning at læreren har fokus på et klart og presist språk. Gjennom språket utvikles tanker, ideer og Vygotskys syn på læring har fortsatt relevans i dagens klasserom.

Kilder

Kitty Lyngnes, M. R. (2015). Didaktisk arbeid. I M. R. Kitty Lyngnes, Didaktisk arbeid (s. 70). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Lillejord, S. (2015). Livet i skolen 1. I T. N. m.fl, Livet i skolen 1 (ss. 177-206). Bergen:Fagbokforlaget.